Barnevernet er i den senere tid utsatt for sterk kritikk. I den forbindelse er det etablert flere organisasjoner som har som eneste formål å kritisere barnevernet med et ensidig fokus på negativ omtale av ansvarlige myndigheter, uten å bringe fram konstruktive forslag til et bedre barnevern. Disse organisasjonene bidrar derfor mer til å skade enn til å bidra til et bedre barnevern.
Problemene i barnevernet består av to ytterpunkter. Det gjelder de barna som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt uten at ansvarlige myndigheter griper inn, og de barna som plasseres i fosterhjem på sviktende grunnlag. Ytterpunktene har til felles at kompetansen og kapasiteten i barnevernet ikke er tilstrekkelig. Kvalitet i barnevernet er knyttet til kompetanse. Men for å anvende nødvendig kompetanse kreves tid og tilstrekkelig med ansatte. Barneombud Inga Bejer Engh sier i et intervju i Aftenposten nylig at det er regjeringens ansvar å sørge for kompetanse og flere ansatte i barnevernet. Barneministeren har lansert fem grep for et bedre barnevern. Men den politiske utfordringen ligger ikke i hva man vil gjøre, men hvordan dette skal gjøres.
Et historisk kompetanseløft har vært en gjenganger i regjeringen, men hittil har det ikke vært mulig å se hva det innebærer. Det finnes rapporter som etterlyser vitenskapsteori og forskningsmetoder i utdanningen. Det er tvilsomt om det hjelper usatte barn og familier. Men det er tilgjengelig kunnskap som ikke tas i bruk i undervisningen. Det er forskningsbasert kunnskap som er utviklet gjennom mange år, og som er anvendbar i praksis, men som ikke inngår i dagens grunnutdanning. Det gjelder kunnskap om omsorgssvikt, relasjoner, tilknytning og samspill, og at kompliserte barnevernssaker krever en helhetlig og tverrfaglig tilnærming. Dette vil gi barnevernet nødvendig kompetanse, men omtales ikke i Kunnskapsdepartementets nasjonale retningslinjer for barnevernsutdanningen, hvor basisfagene er definert som sosialpedagogikk (pedagogikk og sosiologi). Dette må revurderes.
At barneministeren ønsker å styrke det forebyggende arbeidet er prisverdig. Det har vært formulert som et mål siden vi fikk den første barnevernloven i 1953, men har hittil ikke blitt realisert. Grunnen er at barnevernet ikke er i posisjon til å drive forebyggende arbeid, fordi barnevernet kommer inn i bildet først etter at problemene er oppstått. Forebyggende arbeid må organiseres på en helt annen måte hvor barnevernet er en av flere involverte instanser som barnehage, skole og helsestasjoner.
Barnevernet er et av våre mest krevende og kompliserte velferdsområder. Detaljløsninger må avløses av en helhetlig forståelse og tilnærming. Det beste barneministeren kan gjøre er å nedsette en tverrfaglig, kompetent barnevernkommisjon, som må gå igjennom alle aktuelle problemstillinger for å sikre et mer kompetent barnevern i fremtiden.
